For noen år siden ville gründeren Kirsikka Simberg ha forestilt seg å bo i en mørk og stemningsfull «oppussingsleilighet» med 70-tallsstemning. Eller kanskje et steinhus som fremkaller hennes bekymringsløse dager i Töölö sentrum. I stedet finner vi henne komfortabel i morgenlyset fra det hvite og luftige 1960-tallshuset hennes ved kanalen.
I likhet med naturen rundt huset har kjærligheten til dette hjemmet vokst over tid. Fra entréen åpner store horisontale vinduer seg mot skogen bak huset. Snart vil knoppene folde seg ut i grøntområder, mens lyset filtrerer over de hvite veggene og det myke brune tregulvet i den romslige underetasjen. For stylist Kirsikka Simberg er den lyse og luftige atmosfæren en form for lykke hun ikke hadde sett komme. Mannen hennes hadde forelsket seg i bygningen på sitt første besøk, men Kirsikka, godt i svangerskapet, hadde aldri sett for seg et familiehjem som dette.
«Vi ble litt tvunget til å flytte. Vi fikk en baby på vei, og så en til ganske raskt, og leiligheten vår i sentrum ble for liten. Den gangen hadde vi fortsatt båt og kjørte ofte gjennom kanalen, i den tro at vi kunne finne et hjem her», sier Kirsikka.
«Jeg sa at jeg hatet det. Jeg kunne ikke se potensialet som mannen min så. Jeg hadde sett for meg at vi skulle pusse opp et loslitt hus, ikke et stort hvitt hus», sier hun. 
Etter et øyeblikks ettertanke og et nytt besøk, så imidlertid Kirsikka også potensial i hjemmet.
«Folk gjentar ofte at «du vet når den rette kommer». Jeg tror det kan være misvisende hvis du forventer store følelser med en gang. Hvis du ikke er profesjonell, eller veldig dyktig, ser du kanskje ikke potensialet med en gang», sier Kirsikka. «Som i musikk, er ofte de beste sangene de jeg ikke liker i starten, men som jeg lærer å elske.»
Store og dyre valg gjør meg nervøs. I en stylistjobb er avgjørelsene små, jeg kan velge ting som utgjør fine ensembler. Et hjem på 130 kvadratmeter er en annen historie.
Fargepaletten i hele hjemmet er en vakker og balansert samling av nøytrale toner, tre og livlige naturmaterialer. De overlappende tonene gjør hele interiøret og skjæringspunktene mellom ulike teksturer myke og tidløse.
«Jeg er en veldig treg dekoratør. Hjemmet er liksom for nært. Dessuten gjør store og dyre valg meg nervøs. I en stylistjobb er avgjørelsene små, jeg kan velge ting som utgjør fine ensembler. Et hjem på 130 kvadratmeter er en annen historie», sier Kirsikka. 
Selv om oppgaven kan ha virket skremmende, ville du aldri gjettet det ut fra resultatet. Farger kommer til live i tekstilene, blomstene og kunsten som henger på veggene, mens glass og keramiske vaser tilfører muntre innslag av livlighet som virker kunstferdig tilfeldige. Det myke, plysjte teppet føles behagelig under føttene, og den store sofaen passer perfekt inn. En solid furu -Vaarnii -stol lever i harmoni med en gammel, skinntrukket Artek- lenestol og en Martino Gamper Circus- benk.
Det finnes også en forklaring på veggenes hvithet: det hvite interiøret ser nesten ut til å fortsette forbi vinduet og ut av huset, ettersom nyansen er den samme på mursteinen på balkongen.
«Jeg er minimalist og maksimalist på samme tid, og jeg elsker ting, små gjenstander og kunst. Jeg hater skrot. Men det er et kjærlighets-hat-forhold – jeg pakker ting inn og ut av kjelleren nå og da», innrømmer Kirsikka.
Selv om energien i hjemmet ikke var det Kirsikka hadde i tankene, har hun forelsket seg i luftigheten og lettheten. Hjemmets interiør har modnet over tid og utvikler seg etter hvert som familielivet utfolder seg rundt det. De horisontale vinduene får stuen til å føles større enn kvadratmeterne, og livet i to etasjer passer moren til to småbarn.
«Med to små barn fungerer det veldig bra å ha barna og lekene deres oppe, og nede kan man fortsette voksenlivet. Jeg elsker at det noen ganger er mulig å bo i et hjem der ikke alle områder er dominert av barn», sier hun.
I dette hjemmet skinner morgensolen på utvendig trapp, mens store balkonger lar beboerne nyte solen på sommerkvelder som denne. Lyset kommer fra alle retninger, inkludert et takvindu over trappeoppgangen.
På veggen rett overfor stuevinduet henger et stort, to meter langt speil. Tanken var at det skulle reflektere naturen inn i rommet som et ekstra vindu. Interiørarkitekt Hanni Koroma hjalp Kirsikka med de store interiørvalgene hennes, for eksempel ved å rådet henne til å velge et langt, men smalt spisebord til kjøkkenet for å holde proporsjonene riktige. Det finnes også en forklaring på veggenes hvithet : det hvite interiøret ser nesten ut til å fortsette forbi vinduet og ut av huset, ettersom fargen er den samme på mursteinene på balkongen. Romfølelsen forsterkes, lyset strømmer sømløst inn. Resultatet er så helhetlig at du ikke legger merke til det før det blir påpekt. 
Selv om huset ikke var helt slik Kirsikka hadde sett for seg det, bygget i 1965, har det tidsånden og sjarmen til et gammelt hus som hun elsker.
«Hanni klarte å tenke på og fremheve bygningens tidsepoke og fremheve den. Jeg synes det er veldig sjarmerende.»
Sammen med den hvite nedefargen trengte oppefargen varme. En varm, lys linfarge ble valgt til småbarnsrommet. Det passer perfekt. Den lyse beige fargen myker opp stemningen i rommet, gjør det rolig og forankrer lekene og møblene som er der.
I dette hjemmet skinner morgensolen på utvendig trapp, mens store balkonger lar beboerne nyte solen mot huden på sommerkvelder som denne. Lyset kommer fra alle retninger, inkludert et takvindu over trappeoppgangen. Lyset og vinkelen det kommer inn i hjemmet fra har gjort et uutslettelig inntrykk på Kirsikka.
«Jeg er ikke profesjonell nok som boligkjøper til å ha tenkt på lysvinkelen før. Med dette huset var jeg bare heldig. Men hvis vi skulle se etter et nytt hjem etter dette, ville jeg visst at jeg skulle sjekke hvor lyset kom fra», sier Kirsikka.
Lys er som en gammel hage, påpeker hun. Penger kan ikke kjøpe deg en hage med gamle trær og etablerte busker på et øyeblikk. Lys er det samme. Man kan si at det tok litt tid, men endelig så Kirsikka lyset. Og etter det var det ingen vei tilbake.
