Den brasilianskfødte designeren Florence reiste verden rundt for å etablere bedriften sin blant de grønne gatene og 1960-talls leilighetsblokkene i Helsingfors Hermanni. Hennes verdensreisehistorie blir levendegjort i fargene og gjenstandene som er valgt til familiens kompakte treromsleilighet.
Et innbydende hjem er et hjem der gjenstander og funksjoner har mening og en plass, og et interiør som blir levendegjort med antydninger til livets tilfeldigheter og oppdagelser. I Florences familiehjem inneholder hver gjenstand, hvert møbel et minne. Det er et hjem som bugner av historier.
«Det er veldig viktig for meg at når jeg ser på hvert hjørne av hjemmet mitt, så ser jeg livet mitt; tingene jeg har gjort, stedene jeg har besøkt, minner fra livet mitt reflektert i nåtiden.» sier Florence.
Å dekorere med minner er spesielt viktig for meg siden jeg er så langt hjemmefra.
Denne lengselen etter selvutfoldelse førte til at designer-gründeren skapte sitt eget selvtitulerte klesmerke og inviterte sine levede opplevelser inn i hjemmeinnredningen.
«Jeg forelsket meg i mote og begynte med klesbransjen fordi det å kle seg først og fremst handler om å kommunisere med verden og andre mennesker», forklarer hun. «Det samme gjelder for hjemmeinnredning. Hjemmet ditt forteller mye om deg og din personlighet; hva slags person du er, hva du har gjort i livet ditt og hvor du kommer fra. Å dekorere med minner er spesielt viktig for meg siden jeg er så langt hjemmefra.»
Hjemmet hennes transporterer deg fra Sør-Amerikas kyster til Afrika, og til villmarken i nord. Møblene er også en lykkelig blanding av italiensk og dansk design, med finske designklassikere og praktiske basiselementer som tillegg. Arteks bord, Kartells Masters og Normann Copenhagens Bit- stoler, og Hakolas turkise sofa lever i lykkelig sameksistens. Interiøret er en kombinasjon av elementer som taler til beboerne, som tar dem med til andre verdener.
«Selv om Ikea -møbler danner rammen, får maleriene og suvenirene hjemmet vårt til å se ut som oss, og det har vår egen personlighet. Heldigvis liker ektefellen min de samme tingene som meg. Det er ikke noe interessant drama involvert i innredningen vår», ler Florence.
I Brasil sier de at man må se på solen om morgenen for å våkne. Her i Finland får man ikke sjansen til det så ofte. Så her er solen min.
Hjemmet er en perfekt hyllest til fargenes gledesfylte skjønnhet. I den romslige stuen står små gjenstander og fargerike møbler mot en bakgrunn av rolige, lyse vegger . Paret ønsket imidlertid å krydre soverommet. Gult var ikke i Florences planer da hun begynte å lete etter den rette fargen, men ble snart en utfordrer.
«Jeg tenkte på beige eller kanskje blå. Gul hadde ikke engang falt meg inn, men da jeg så en lys og livlig gul , var jeg overbevist. Jeg forelsket meg ved første blikk og kjøpte boksen med en gang», sier hun.
Gult passer perfekt på hovedveggen i det lille soverommet. Hvite, originale 60-tallsskap og myke hvite dyner er en frisk kombinasjon med den muntre fargen. Et sengegavl med trepanel gir et snev av ro til det lille rommet, og fargen er både lys og rolig samtidig, noe som gir soverommet en behagelig og naturlig følelse.
«Jeg ble litt overrasket over hvor beroligende sluttresultatet ble. Gulfargen dominerer ikke rommet, og nyansen føles ikke overveldende i det hele tatt. Tvert imot, jeg tørster etter mer av den. Jeg lurte umiddelbart på om jeg skulle male taket også!» ler Florence.
Gul bringer også tilbake minner fra barndommen i hennes elskede Brasil.
«I Brasil sier de at man må se på solen om morgenen for å våkne. Her i Finland får man ikke sjansen til det så ofte. Så her er solen min», sier hun.
Hver gang lengselen etter et fjernt sted melder seg, sitter hun med familien i den knallturkise sofaen og reiser gjennom sidene i en kunstbok.
For Florence handler farger ikke bare om selvutfoldelse, det handler også om emosjonell opplevelse. Ulike farger fremkaller intuitivt forskjellige følelser, og hun elsker å besøke hjem der «levd liv» er til stede. Sammenvevd med minner er for henne følelsene knyttet til Brasils dypblå hav eller skyggen på en husvegg sett på reisene hennes. For tiden er det dypblå hun har holdt fast ved.
«For mange år siden, i Marokko, så jeg et koboltblått hus i Yves Saint Laurents Jardin Majorelle-hage. Jeg klarte ikke å få den blåfargen ut av tankene mine.» 
Florences hjem handler om livet på land og sjø, årene i Canada og drømmer i storbyens pulserende hjerte. Når lengselen etter et fjernt sted melder seg, sitter hun med familien i den knallturkise sofaen og reiser gjennom sidene i en kunstbok.
Når vi drar, føles det som om vi har vært på en lengre tur enn til en stille bygård i sentrum. Vi kommer så langt som til trappen da Florence løper etter oss inn i gangen: «Gi meg beskjed hvis du lager en koboltblå farge!»
Jeg ble henrykt over å sende en melding til Florence forrige uke – kanskje vår nye, knallblå farge vil transportere henne til havene og minnene fra Marokko.
