Den svenske arkitekten My Degerth stopper opp i hverdagens øyeblikk og finner inspirasjon i flyktige, knapt merkbare detaljer. My åpnet dørene til hjemmet sitt for oss og reflekterte over det viktige forholdet mellom miljø og kreativitet.
Jeg synes det er ganske vanskelig å definere hva det er som inspirerer meg. Eller hvorfor. Det må være noe poetisk, noe som trekker meg inn. Noe jeg kan plukke fra hverandre og sette sammen igjen på en måte som gjør det til mitt eget. Kanskje det er tidssansen – hvordan lyset endrer seg og hvordan det faller inn i et rom, på en tekstur eller en bygning. Kanskje det er leken med gjennomsiktighet, finishen eller den gjennomsiktige teksturen til et stoff? Arbeidsbordet mitt er oftest fylt med materialprøver, tekstiler og diverse gjenstander som jeg plukker på, legger til og tar bort. Det må resonere inni meg, og det kan ikke tvinges frem.
Jeg vokste opp i et hjem med en overflod av kunst, tekstiler og alle mulige rare ting. Bestefars hjemmeatelier var fylt med glatte pastellkritter, teksturert papir og rå lerret. Bestemors hylle, derimot, var fylt med pensler, gullflak og sterke farger. Jeg gikk meg vill i blandingen av hans myke fargetoner og hennes livlige farger for ikonene hun malte. Og jeg tror disse minnene, eller rettere sagt verdenene, som jeg levde i, la grunnlaget for meg og arbeidet mitt. Det var noe så merkelig med det – kontrasten til en parisisk leilighet plassert inne i en bygning fra slutten av 1960-tallet i Helsingfors. Eller kanskje det var morens atelier i Stockholm, som lekte mer med marmorblokker og tekstiler. Den taktiliteten som fantes i dem, deres råhet og ærlighet.
Beveger det meg? Ofte er vi på nett og leter etter bilder som vil vekke noe i oss. Uendelig scrolling fører ofte til at vi overser de små, men intrikate detaljene. Jeg tar meg selv ofte i å se opp, oftere enn ikke, og prøver å legge merke til alt vi går glipp av i hverdagen. Vi haster alle forbi mennesker, steder og bygninger så fort at vi ikke egentlig legger merke til hva som omgir oss. Det kan være litt hverdagslig å si, men når man leter etter inspirasjon, kommer den svært sjelden. Den kan ikke tvinges frem. Men når du snubler over noe, et bilde, en døråpning, et mønster – er det nesten instinktivt hvordan du kan bruke det på et prosjekt, eller et møbel, eller enda bedre – finne et kunstverk som er hovedkilden og inspirasjonen for prosjektet som helhet.
Vi har alle hørt uttrykket «et bilde sier mer enn tusen ord», men prøv å plassere deg der. Hva ville du føle? Det er dette ene bildet jeg så for mange år siden, og det er tatt fra en vinkel slik at du bare kan se taket, en brøkdel av et vindu med gardiner, to vegger og en søyle. De fleste ville nok avsløre det som et uanselig bilde, antar jeg, men jeg klamret meg til det. Jeg gikk tilbake til det gang på gang og måten det ble fanget på, og jeg visste hvordan jeg ville føle meg der jeg sto. Hvordan fargene, lyset og roen ville fylle rommet uten å tvinge noe på meg. Som om du nesten kunne berøre luften inne i rommet.
Det er en ganske vakker ting, hvordan ens oppfatning endrer seg når man tenker på farger, materialer og arkitektur, og hvor sammenvevd de er med minnene våre. Hva får det deg til å føle? Og hvorfor? Og kanskje er det nettopp der den sanne inspirasjonskilden for meg ligger. I øyeblikket, og hvordan jeg oppfatter det akkurat i den tiden.
My Degerth er en interiørarkitekt basert i Stockholm som jobber i flere land. Fokuset hennes ligger på å finne nye måter å samarbeide på – en invitasjon til møbelprodusenter, kunstnere og andre designere.
